Montering av påhengsvegg med prefabrikkerte elementer hos SINTEF i Forskningsveien 1 i Oslo. Elementene løftes på plass og fastmonteres til innfestingsbrakettene. Arkitekt og foto: Element Arkitekter AS
Hva er en påhengsvegg?
En påhengsvegg – også kalt «curtain wall» – monteres på utsiden av bygningens bæresystem. Fasadesystemet kan spenne som en kontinuerlig «gardin» over flere etasjer. Påhengsveggen er en komplett yttervegg og kan bestå av isolerruter, isolerte paneler og eventuelle åpningsvinduer og dører som er satt inn i et profilsystem. Påhengsvegger kobles til bygningens bæresystem og overfører egenlaster fra selve fasaden og fra vindkrefter til bygningens bæresystem. Påhengsvegger fungerer som værhud og sørger for varmeisolering, tetthet mot vind og nedbør samt dagslysinnfall i bygningen.
Fasadeløsningen er mest aktuell på større bygninger som næringsbygg, kontorbygg og skoler, og kan benyttes både som hele fasader og som utfyllende felter. Ulike typer påhengsvegger er beskrevet i Byggforskserien 523.281.
Eksempel på en påhengsvegg som er bygd opp av vertikal- og horisontalprofiler som monteres på byggeplass. I feltene mellom profilene monteres isolerruter, isolerte paneler og eventuelt dører. Ill.: SINTEF
Fuktsikkerhet
Klemlister med gummipakninger rundt isolerruter og isolerte paneler gjør påhengsveggen så tett som praktisk mulig. Likevel vil noe vann finne veien inn i glassfalsene, og profilsystemet er derfor utstyrt med interne drenskanaler som skal lede ut vann. For at drenering av fasadessystemet skal virke etter sin hensikt, er det viktig at de som prosjekterer og monterer fasadesystemet, har god kjennskap til hvordan det fungerer. Fuktsikkerheten til påhengsfasaden avhenger av:- Regn- og lufttettheten til systemet (tetting mellom profiler og innfyllingsfelter)
- At det interne dreneringssystemet i fasaden fungerer (både horisontale og vertikale drenskanaler i profilsystemet holdes åpne)
- Vann fra drenskanalene kan ledes ut på utvendig side av fasaden
Utformingen av selve fasadesystemet med tilhørende komponenter, pakninger og dreneringsmuligheter er gitt av systemet, og det må man forholde seg til ved prosjektering av overgangsdetaljer. Noen systemer drenerer ut vann fra profilsystemet direkte ved de horisontale profilene, mens andre leder alt drensvann over i de vertikale profilene.
De vertikale drenskanalene er gjerne dypere enn de horisontale. Det legger føringer for utforming av overgangsdetaljer og hvor man bør plassere vanntettesjikt i underkant av fasaden. Det er viktig å prosjektere overgangsdetaljer slik at drensvann kan finne veien ut.
Det er hensiktsmessig at fasadeleverandøren involveres tidlig i byggefasen. Tidlig samarbeid mellom prosjekterende og fasadeentreprenør sikrer de beste forutsetninger for gode overgangsdetaljer.
Prinsipp for drenering i påhengsfasader. Drensvannet ledes sideveis via horisontalprofilene og videre ned og ut gjennom en drensåpning i bunn av vertikalprofilene. Tetningen med membran plasseres i bakkant av glassfals slik at drensvannet holdes utenfor konstruksjonen. Ill.: SINTEF
Eksempel på tilslutning i bunn
Fordi vann fra profilsystemet gjerne ledes ut i bunn av fasaden, er sokkeldetaljene de mest kritiske overgangene. Riktig plassering og føring av membran i underkant av profilsystemet er derfor viktig for god fuktsikkerhet. Krav om trinnfri atkomst og estetisk uttrykk stiller også krav til utforming av påhengsvegger i overgang mot terreng. Overgangsdetaljene må ta hensyn til alle disse forholdene samtidig som sokkeldetaljen må sikre mot fuktinntrenging fra utvendig side.
Fasadefeltet under horisontalprofilen må være en kompakt konstruksjon. I den kompakte konstruksjonen må det brukes uorganiske materialer, og man må sikre at man ikke bygger inn fukt. Påhengsfasader med stor høyde må som regel ha innfestingsbrakett for festing av vertikalprofil i bunnen av fasaden.
For å ivareta både utvendig fuktsikring og lufttetning bør det monteres to membraner i front av den kompakte sokkelkonstruksjonen:
Eksempel på utforming av sokkel for en påhengsfasade. Ill.: SINTEF
- Én membran sveises/klebes mot betongen og føres til underkant av horisontal fasadeprofil.
- Én membran legges løst og klemmes inn i underkant av horisontalprofilet og sørger for at vann ledes ut på utvendig side av sokkelen.
Eksempel på utforming av sokkel for en påhengsfasade. Ill.: SINTEF
Det er viktig å sørge for at vann ikke trenger inn i konstruksjonen fra utvendig side, og derfor må det være fall på terrenget bort fra bygget. Prinsipper for fuktsikring av konstruksjoner mot grunnen fins i Byggforskserien 514.221. For påhengsvegger bør man ivareta følgende forhold:
- Det bør være minst 150 mm mellom overkant terreng og underkant av nederste horisontale basisprofil.
- Hvis man plasserer en renne eller rist langs hele fasaden, kan avstanden reduseres, men toppen av renna bør ligge minst 50 mm fra nederste horisontalprofil, og renna bør være minst 100 mm dyp. I tillegg må det være dreneringsmulighet for vann som finner veien ned i renna.
Anvisninger om påhengsvegger
- Byggforskserien 523.281 beskriver konstruksjonsprinsipper og komponenter som inngår i påhengsvegger.
- Byggforskserien 523.282 gir råd om planlegging og prosjektering av påhengsvegger.
- Byggforskserien 523.283 viser tilslutninger av påhengsvegger mot andre konstruksjoner.
- Byggforskserien 471.490 beskriver beregningsmetoder for U-verdi og dokumentasjon av U-verdi i henhold til byggteknisk forskrift (TEK17).
Kontaktpersoner
Kristin Elvebakk, SINTEFLuise Schlunk, SINTEF